Det røde isgulvet

Av Helene Berven Johnsen


Høykjerra humper og knirker fremover på landeveien. Furutrærne følger søvnig med. Du sitter på et høylass og lar blikket vandre over de skogkledde liene. Ei fjellseter er såvidt synlig i det fjerne. Inne i skogen får du et glimt av et gammelt kjerrehjul. I veikanten henger tørste revebjeller og hundekjekser med hodene.


Du hopper ned på bakken. Den landlige transporten forsvinner rundt en sving. Fuglekvitter og humle-summing omgir deg på alle kanter. Mørke regnskyer bygger seg opp over tretoppene. Med ett åpner himmelen seg. Regnet fosser ned. En bekk flommer over og krysser veien foran deg. Du prøver å hoppe over, men lander midt i og forsvinner ned i jorden. Du suser nedover i fritt fall. Jord og røtter farer forbi. Du kan ikke gjøre annet enn å vente og se hvor du ender opp.


Plutselig faller du ut i friluft. Verden er opp ned og du styrter mot himmelen. Tyngdekraften ser deg, snur deg rundt og henter deg tilbake.

Du daler mot bakken og lander på beina. Verden er ikke lenger opp ned. Rundt deg ser du grønne, bølgende sletter under en blå himmel. Der du falt ut av bakken står en fontene. Den har et basseng med en statue midt i. Den er dobbel så høy som deg og formet som en gresk gudinne. Hun holder armene mot solen. Rent vann pipler opp fra hendene hennes.


Spor etter rever og hunder leder bort til fontenen. Her i din indre verden beveger de seg fritt. De er ikke revebjeller og hundekjekser som i den ytre verden. De finner vann når de er tørste og er ikke avhengige av regnskyer. Du dypper hånden i vannet og drikker. Det smaker sol og glede. Når du ser ned er føttene dine poter og pelsen myk og oransje. Du er en rev.


Dyresporene leder fra fontenen og mot et krokete eiketre. Du tasser bort og ser en åpning under en av røttene. Den er for liten for et menneske, men akkurat stor nok for en rev. Du smyger deg inn og labber nedover en smal gang omgitt av jord og røtter. Lyset fra åpningen forsvinner. Det er mørkt, lunt og stille. Røttene leder deg dit du trenger å være.


Etter en stund ser du et svakt, rødt lys. Tunellen vider seg ut og ender i et grotte. Midt i er det en kulp dekket med rød is. Under ser du tåkeaktig glitter i flytende bevegelse. Når du går ut på isen, knaker den. Små sølvkuler pipler opp, triller rundt og smelter. Du hopper opp og ned på isen til den sprekker.


Revekroppen din forsvinner ned i tåken. Du svever og kjenner deg behagelig vektløs. Pusten din er rolig som i dyp søvn. Kroppen begynner å gå i ett med tåken. Etterhvert kjenner du luft i bevegelse. Du har blitt til regn som faller fra en sky. Under deg er grønnkledde lier, en landevei og ville blomster. Du regner ned på revebjellene og hundekjeksen og slukker tørsten deres. Du er mye regnvann og får bekken i veikanten til å flomme over. Vannet renner over grusveien. Der former det seg til et menneske og blir til deg. Du ligger midt i veien, med vann fra bekken flytende rundt deg. Du reiser deg opp. Skyene seiler videre over åsene. Sola titter frem og tørker klærne dine. Du er frisk, i ett med naturen og klar for å vandre videre.

0 visninger
This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now